sirkusblod

Rød knapp. Hvorfor rød, egentlig? Faresonefargen. Det gjør det ikke så mye bedre. Angst. For å trykke på den røde knappen. De fleste som har angst for den slags, har vel helst angst for å trykke på den grønne knappen. Men de forstår ikke at når man trykker på den røde knappen blir noe som høres så virkelighetsnært ut og kjærlig, plutselig så sykt langt unna. Og da kan også alt skje. Hva ville du følt hvis du for eksempel stod i ei høsteng, viftende strå leker i vindtakene, bøyer seg i bølgeformasjonen, som om en hemmelig venn stryker dem over ryggen, i klar knallblå himmel med frostrøyktendenser som gir deg rød nesetipp, men bare hvis du snur den mot skyggen, og du hører dompapen øve seg på vinterens lavsolsang, og et barn som ler av å mate endene i dammen bak haugen, og de trærne i jordekanten rasler med de gamle livsglade bladene med lunefulle farger, du ser små, røde trehus som det kunne blitt skrevet opptil flere stemningsbøker om, hva ville du følt hvis du stod i denne høstenga og tok inn øyeblikket som noe som kom til å forbli et bevissthetsminne, og plutselig ble alt revet fra deg i et eneste stort jordskjelv av en rød knapp, og du må helt uten videre rettigheter sitte inne i det grå betonghuset i selveste storbyen ved E6? Hva ville du følt hvis du var i ferd med å holde din kjæreste i armene, og for første gang føle deg modig nok til å kysse henne, og du ser forbi pupillene hennes og føler sammenhengen mellom hennes tanker og dine tanker, og du lener deg uredd og konsekvensløst inntil hennes lepper og bare er helt og holdent der du vil være, og i det dine lepper er en halv centimeter unna hennes, forsvinner hele situasjonen, og for alt du vet kan hun bli påkjørt av en buss om fem minutter? Den røde knappen. Det hele er så utrolig midlertidig. Hele konseptet ved den grønne knappen, det er der problemet ligger. Den later som om alt er tilgjengelig, at avstanden er relativ, men det er absurditet. Det er et spill, et fantasimonster. Det er et tryllekunstnershow som går alvorlig galt da damen med for lite klær på skal skjæres i to. Det hele er så nært, du kan snakke med det, du kan føle det, du kan kjærtegne intonasjonene i stemmen og høre latteren leke med dine sommerfugler i magen, du kan til og med hviske i øret at jeg elsker deg og hvis du lukker øynene er det som om du er her. Den røde knappen gjør det så brutalt nært for en, at det finnes ingen nærhet mellom oss, det er bare et hav av geografi hver gang vi trykker på den. Røde knapper skriker avstand og realitet. Det er blod, og for hvert minutt etter disse knappene benyttes, størkner blodet til fjell av dimensjoner som ikke kan bare flys over helt uten videre. Hvem er det denne underholdningen er for, egentlig? Hvem fant opp at man måtte ha en rød knapp for hver grønne knapp? Jeg vil ha enhjørninger. Og selv om jeg håper hver gang, så har virkeligheten fått det for seg at du ikke er her, likevel.