om å snu i utide

hva er du redd for? store bokstaver. svart på hvitt. raseri i linjene. usikkerhet i mellom linjene. ord som eldes. mangel på makt. for mye makt. at noen av disse ordene skal bety så mye for et annet menneske at det endrer sine mønstre eller væremåte, eller verre, sitt syn på liv. at helheten av setningene skal bety så lite at ingen legger merke til dem, ingen husker dem, ingen tenker på at de noen gang er skrevet. av meg. har det betydning? at de er skrevet av meg? hvem skriver du for og hvorfor? når hvordan betyr mest, er det deg selv du prøver å lure inn i labyrinter av metaforer, eller er det noen andre? utveien får de i så fall finne selv. og så skriver du om de store truende skyene i horisonten, alt som truer det blå uskyldige, men selve stormen uteblir gang på gang, mens du tenker at den som venter på noe vondt venter aldri forgjeves. gråsoner her, gråsoner der, dette er ikke svart på hvitt, dette er ikke raseri, dette er små bokstaver som nærmer seg stormen, men synes den blir for stor til å stå for, stå av, så de snur i tide, småløper tilbake til vanligheten, og stiller seg i alfabetet for å bli lest opp av små urørte barnestemmer. finn veien ut selv.

sirkusblod

Rød knapp. Hvorfor rød, egentlig? Faresonefargen. Det gjør det ikke så mye bedre. Angst. For å trykke på den røde knappen. De fleste som har angst for den slags, har vel helst angst for å trykke på den grønne knappen. Men de forstår ikke at når man trykker på den røde knappen blir noe som høres så virkelighetsnært ut og kjærlig, plutselig så sykt langt unna. Og da kan også alt skje. Hva ville du følt hvis du for eksempel stod i ei høsteng, viftende strå leker i vindtakene, bøyer seg i bølgeformasjonen, som om en hemmelig venn stryker dem over ryggen, i klar knallblå himmel med frostrøyktendenser som gir deg rød nesetipp, men bare hvis du snur den mot skyggen, og du hører dompapen øve seg på vinterens lavsolsang, og et barn som ler av å mate endene i dammen bak haugen, og de trærne i jordekanten rasler med de gamle livsglade bladene med lunefulle farger, du ser små, røde trehus som det kunne blitt skrevet opptil flere stemningsbøker om, hva ville du følt hvis du stod i denne høstenga og tok inn øyeblikket som noe som kom til å forbli et bevissthetsminne, og plutselig ble alt revet fra deg i et eneste stort jordskjelv av en rød knapp, og du må helt uten videre rettigheter sitte inne i det grå betonghuset i selveste storbyen ved E6? Hva ville du følt hvis du var i ferd med å holde din kjæreste i armene, og for første gang føle deg modig nok til å kysse henne, og du ser forbi pupillene hennes og føler sammenhengen mellom hennes tanker og dine tanker, og du lener deg uredd og konsekvensløst inntil hennes lepper og bare er helt og holdent der du vil være, og i det dine lepper er en halv centimeter unna hennes, forsvinner hele situasjonen, og for alt du vet kan hun bli påkjørt av en buss om fem minutter? Den røde knappen. Det hele er så utrolig midlertidig. Hele konseptet ved den grønne knappen, det er der problemet ligger. Den later som om alt er tilgjengelig, at avstanden er relativ, men det er absurditet. Det er et spill, et fantasimonster. Det er et tryllekunstnershow som går alvorlig galt da damen med for lite klær på skal skjæres i to. Det hele er så nært, du kan snakke med det, du kan føle det, du kan kjærtegne intonasjonene i stemmen og høre latteren leke med dine sommerfugler i magen, du kan til og med hviske i øret at jeg elsker deg og hvis du lukker øynene er det som om du er her. Den røde knappen gjør det så brutalt nært for en, at det finnes ingen nærhet mellom oss, det er bare et hav av geografi hver gang vi trykker på den. Røde knapper skriker avstand og realitet. Det er blod, og for hvert minutt etter disse knappene benyttes, størkner blodet til fjell av dimensjoner som ikke kan bare flys over helt uten videre. Hvem er det denne underholdningen er for, egentlig? Hvem fant opp at man måtte ha en rød knapp for hver grønne knapp? Jeg vil ha enhjørninger. Og selv om jeg håper hver gang, så har virkeligheten fått det for seg at du ikke er her, likevel.