tankens kraft

Tryggheten av en tanke kan lenke deg på umulige måter. Lamslått. I flere dager. Det er fremdeles flere år til du forstår at denne tryggheten er tankens kreft. At den spiser deg opp fra alle kanter, og at den er inne i enhver av dine celler, de hvite blodcellene dine også. De vet ikke at det er giftig. Så de svirrer upåvirket og fornøyde rundt i kroppen din, mens du får en grublende følelse av at noe er fraværende. Det er fremdeles flere år til du forstår at det er du selv som er fraværende. Det at du bare må ligge stille på en sofa og se på serier til natten dekker for hjernen din og trekker gardinene for tankene dine, er nok fordi du er lat. Det er fordi du aldri gidder å ta tak i noe som helst, og fordi du rett og slett ikke liker å hjelpe til, du er egoistisk og selvsentrert. Og lat. Alltid lat. Du burde ta deg sammen. I morgen, kanskje, og den ideen gnager blemmer på viljen din. Derfor må du alltid ta pauser, og du ender alltid opp med å være lat igjen. Det er fremdeles flere år til du forstår at du er ikke lat, du er likegyldig. Og det svimer i hodet, ingen tanker holder vann, og alt flyter over og smuldrer opp til ugjenkjennelige klumper av ulikt og selvmotsigende tankeinnhold. Hver dag kjennes ut som om du har sovet for lenge i et altfor varmt rom. Øynene dine er limt igjen, og uansett hvor mye kaffe du drikker, vekker du ingenting til live. Grip dagen. Mulighetene er så mange, men du klarer ikke å velge, så du sitter og ser gjennomsiktig på nok en dag med for skarpt lys. Du mister fokus, og alt ser så langt unna ut. Det er fremdeles flere år til du forstår at det er du som er gjennomsiktig, og at det hindrer deg i å nå den umiddelbare nærhet. At livet skulle oppføre seg slik, det er ikke det som står i bøkene, og filmene handler om helt andre ting. Og i stedet for at du tenker over at kanskje det er bøkene og filmene som tar feil, kanskje det til og med er verden og menneskene som tar feil, så hengir du deg til en tanke. Den kan lenke deg på umulige måter. Den lever på deg som hud, og ingen kan rømme fra huden med livet i behold. Det er fremdeles så uendelig mange år igjen før du forstår at huden din ikke er den du er.

søndagskunst

I dag var jeg på kunstmuseum. Det er ikke hver dag jeg går på kunstmuseum, så dette var egentlig ganske stort for meg. På en finværsdag i seinseptember, og jeg dro på kunstmuseum. Egentlig skulle jeg se på en utstilling på sin siste dag, den skulle hete SAMMEN, og jeg var spent på noen bilder som jeg allerede hadde sett i en brosjyre, kalt things that never happened and other stories. Jeg likte så godt tittelen. Men så hadde det seg slik at akkurat på denne søndagen, akkurat klokka ett, og kun på søndager, skulle det være en omvisning med guide i etasjen over, den faste utstillingen på museet, og denne utstillingen hadde jeg ikke en gang tatt stilling til, men jeg har lært av livets tilfeldigheter, at de ofte ikke er de dummeste handlingene man gjør; å gjøre noe utenkt, uplanlagt og gratis, det er da man lærer mest. Jeg vet ikke hva jeg skal si om dette. Jeg fant en skattekiste uten like, i andre etasje på et kunstmuseum.

Hadde jeg vært kresen, lukket og aldri turt å se noe på alvor, hadde det vært så utrolig enkelt å gjøre narr av denne utstillingen. Skulpturene av skrap, to nesten like bilder av knallblå himmel, naivistiske malerier som jeg sikkert kunne lekt meg til å male i fjerdeklassen, med litt oljemaling til disposisjon. Du vet. De klassiske snevre kommentarer man så ukritisk kan falle for å ytre. Men på denne dagen, og kanskje også fordi jeg har sett så mange falle for disse fristelsene, så jeg ikke skrot, men en vilje til nostalgiske tankeflukter, ikke et par blå fotografier, men en fortelling om tidens og menneskets nyanser, ikke malingsklatter, men en måte å se verden på, der konturene ikke føles like viktige som fargene. Og jeg lærte så mye at hodet mitt ville ligge på gulvet resten av dagen, for å ta inn all livsvisdom som andre har forsøkt å fange i rammer. Det kaller jeg en god søndag.

forsvinnelsesverden

Det var spøkelsestrær der. De hadde fargen som maur får når de graver seg gjennom en dunge av gjennomkald aske. Grantrær, de kunne knuses når som helst, hadde jeg kommet borti dem. Det er litt som når en gjenstand tviholder på formen sin, selv om innholdet er forlengst borte. Bakken var svart som kull, og lagde samme skrapelyd som kull, en lyd som forplantet seg som et hylende ubehag nedover ryggraden når jeg rørte på meg. Det var kanskje derfor jeg stod stille der. Horisonten var iskald lyseblå og jeg fikk følelsen av at den var mye kortere enn den gav uttrykk for. Om det fantes spøkelser der, vet jeg ikke, i så fall var de av den typen som ikke kunne kommuniseres med. Ikke fordi vi ikke snakket samme språk, ikke fordi de var farlige, men fordi reglene her var slik at man ikke skulle snakke med spøkelsene, det var en fysisk umulighet basert på tradisjonell normbygging. Uansett befant de seg antagelig i trærne, og dit bort kom ikke jeg. Jeg stod bare her, jeg. En gang så jeg en fisker, en ensom gammel fisker som trasket i gjørme ved høyre horisont, men han forsvant fort bak en usynlig haug. Jeg tror det lå et fiskevann der, men jeg kan tenke meg at det var av svovelsyre, så han kunne ikke ha fått stort til fangst. Jeg turte ikke å rope, han så ut som en sånn som hadde kommet hit for å være ensom. Jeg stod der ganske lenge. Tid har aldri vært klart for meg, den liknet litt på horisonten, det var alt jeg forstod av tiden her. Men jeg er ganske sikker på at jeg stod der ganske lenge. Det var vindstille som døden, og av og til måtte jeg tisse. Men det ble aldri noe av, der jeg stod. Alt ble liksom et urimelig stort tiltak. Stille. Helt stille, altså. Jeg bidro ikke til lyd, jeg heller, det skulle ikke pustes i slike omgivelser den gangen, må vite. Ikke noe summing eller vindkast eller vingeslag, ikke liv. Det var litt fint i begynnelsen, men etter hvert la jeg merke til at det var stille på en snikende måte, som når du ligger under vannoverflaten og lurer på om du kommer til å svømme opp igjen. Jeg lurer på om det var stillheten som gjorde at jeg bare forsvant inn og aldri ut.

rive og rake

Her skal det rives og rakes
Her skal det herses og hives
Her skal det gjøre vondt i røttene
Det skal ikke stoppes før arbeidet er ferdig
Uten kaffepause og bolle med rosiner
Det skal svettes og slites og ømmes i muskler av alle fibre
Det skal tørkes til det blir lettere
Så skal det pakkes inn i oversiktlige alarmfarger
og stues bort i et hjørne
Om det så skal gjøres med reserveenergien
Om det så skal gjøres med de siste hjerteslag
Det skal rives og rakes
Som det aldri har vært rivet og raket forut

Det skal være så fint til du kommer hjem
Det skal være slett og rett
Det skal være perfekt, skal du se
Det skal gjøres med reserveenergien
Det skal gjøres med mine siste hjerteslag
Så kan du ikke lenger si
At jeg er et rot fastlåst i mine egne mørkerom

rome

Jeg trodde aldri at jeg kunne komme hit. Sitte her. Med en macchiato i hånden, og kikke på rustmalte vegger og blå vindusskjulere. Jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, mitt vokabular er ikke fullutviklet, jeg er tross alt bare 22 år. Brostein, og motorsykler parkert tett langs noe som ikke er en parkeringsplass. Diffust sollys som striper langs bakken, fordi husene her er høye og tett inntil hverandre. Og alle husnumrene er skrevet på marmorplater og klattet inn i veggene som en naturlig del av stilen. Å havne her. Sånn helt av meg selv. Det er så usannsynlig at jeg ikke tror på det nå heller. Og nå kjenner jeg gatene, og jeg går meg ikke vill lengre. Jeg jogger uten kart. Jeg tar buss uten å bli klam i hendene. Jeg svarer til og med høyt og tydelig i butikkene når de spør om jeg vil ha pose. Det ville ikke falt meg inn i Norge, der bruker jeg hviskestemme. Det er altså sant. Jeg bor her. I Roma. Javel. Det var kanskje bare den skumringskvelden, da jeg løp langs elva, mot strømmen, selvfølgelig, og gatelysene speilet seg i det rolige vannet som om det var det tryggeste de gjorde, og flaggermus fløy lekent og boltrende ved min side for å holde meg med selskap, det var kanskje da jeg fikk følelsen av å virkelig være her. For fullt. Det ble så overveldende sant, særlig da Kari Bremnes plutselig begynte å synge om Hurtigruta i ørene mine. Jeg. I Roma. Langs Tiberelva, med flaggermus, gatelykter av type film noir-stil, og Kari Bremnes-følelse i nakken. Det ble for surrealistisk til ikke å være sant.  Jeg blir satt ut. Og i går gikk det så langt at jeg måtte kjøpe meg en miniplakat av James Dean.

lynklar

Da lynet slo ned,
visste vi ikke
hvor vi skulle gå
Vi fryktet ikke at lynet
skulle piske oss i håret,
likevel var det de uforutsette lyder
og den risikerende stemning det gav,
og vi visste ikke
hva vi ville med det


Da lynet slo ned igjen,
stod vi like forundret
En slette så lang,
et tre så høyt,
gummistøvler hjalp liksom så lite
Vi stod stille
Hånd i hånd,
og undret oss over mangel på veier
i et hav av retninger


Da lynet nærmet seg
vårt fellesskap,
så vi kun på hverandre
Ingen visste hvorfor,
hva, hvor eller hvem
Vi visste bare når.
Nå.
Et stille blikk av kjærlighet,
var det eneste vi kunne.


Da lynet forsvant,
hadde vi ingenting igjen
å kjempe mot.
Vi var fanget
i hverandres hender,
likevel.

kaffelyst

Det ryker poetisk av kaffen. Det pisker stridslystent regn på den allerede skitne vindusruta. Det ligger en gulrotende på skrivebordet. En til sjokoladebit skader jo ingen. Hun tenker på defenestrasjon, en metode brukt i Praha flere ganger gjennom tidens gang, der misfornøyde borgere kaster sin leder gjennom vinduet. Det er antydning til innestengt luft, og det er kanskje litt for varmt i rommet, for hun sitter kun i singlet, men vurderer å ta den av, selv om det vil bety at hun kanskje sjenerer naboene i blokka over. Det er nå hun bestemmer seg for å skrive en bok. Hun har bestemt seg mange ganger for å skrive bok, men det er først nå hun har troen på at hun faktisk kan gjøre det. Uovervinneligheten kommer over henne som en selvfølgelighet. Uovervinneligheten er en av de svært få følelsene som begynner i hjernen og ikke i magen eller ryggmargen. Kaffen blir kaldere, men det gjør ikke så mye som hun tidligere fryktet at det skulle gjøre. Det er tiden. Det er den hun skal bruke. Kaffe blir kaldere etter at tid har passert, men det er ikke sånn at man ikke kan drikke kaffe etter at den har blitt kald. Hun innser at varm kaffe ikke nødvendigvis bidrar til mer kreativitet enn kald kaffe. Tvert imot. Det at kaffen blir kald betyr bare at hun har brukt lengere tid på å være kreativ. Tid, som en jo har så mye av hvis en bare tenker seg litt om med riktig vinkling. Det er til og med mulig at man tenker bedre uten kaffe, for da slipper man å bekymre seg for at den skal bli kald, og da har man heller ingen oversikt over hvor mye tid som har forduftet og fordampet ut i forsvinnende tanker. For hun skal bruke tid. Ja, hun skal bruke mye tid. Veldig mye uregistrert tid på å skrive denne boken, for den skal skrives, det er sikkert. Og det er hun som skal skrive den. Helt alene. Uten hjelp fra noen, for én eneste gangs skyld. Ingen applaus. Ingen kritikk. Dette er bare hennes, og hun skal bevise for seg selv og for andre at det som kun er hennes også kan telle i en ellers så kaotisk og desorientert verden. Det blir nok ikke en bok som egner seg for massene, men alle bøker kan ikke egne seg for masser. Massene blir til over tid. Hun skal bare skrive en bok. Intet mer, intet mindre. Utrykke noe som er ekte for nisjefolket. Jammen er det en slurk igjen i mummitrollkaffekoppen, og den er kald. Det viser seg at kald studentpulverkaffe er ganske godt, egentlig. Det handler om å ikke rangere kaffe. Kaffe er kaffe, i dette tilfellet.

fremmedfrykt

Jeg sitter i et fremmed hus. Og jeg skulle nok ha måket utenfor, men jeg sitter nå her inne til stadighet, likevel. Det er heldigvis ikke alltid "burde" vinner over "vil" og "trenger". Jeg øver meg på å takle ensomhet igjen. Jeg var i grunn ikke helt forberedt på at det var det jeg kom hit for å gjøre, jeg var fremdeles i den naive tanken om at jeg trives i mitt eget selskap, litt forskrekket og litt overrumplet er jeg dermed nå, her jeg sitter, i mitt eget selskap uten en trygg trivsel, uten fotfeste og uten en anelse om destinasjon i mitt følelsesregister. Jeg er alene flere dager på rad, og det fortoner seg som en evig kamp mellom meg og mine interne krigsmaskiner som aldri går tom for bly. De bombarderer meg med stillhet og dårlig samvittighet for å være i ro. Og ensomheten oppfører seg som saft i vann, og den farger uunngåelig ved første dråpe. Jeg savner. Folk. Meg selv. Og kombinasjonen av de to. Nå må jeg ikke glemme at de to ikke kunne kombineres før, at det er en del av det som har jeg gjort meg så avhengig av å være sammen. Likevel kom det som et sjokk, at fra den ene dagen til den andre, synes jeg isolasjonen var fornøyelig og plutselig måtte jeg virre rundt og lete etter konstant selskap. Det går bra så lenge jeg vandrer. Når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet og blir tatt i mot. Men nå sitter jeg altså stille. Det morsomme med ensomheten i dette fremmede huset, er at jeg ikke vet hvor den lekker inn. Men jeg vet at den helt klart kommer seg inn på soverommet hver morgen, jeg har stengt av ventilen, men det hjelper ikke, og jeg må ha døren på gløtt for å få frisk luft. Det er et valg. Å bli kvalt av dårlig soveluft eller å våkne opp i en tomhet som gjør at jeg skulle ønske at jeg valgte det første. Når jeg klarer å trosse tomheten utpå dagen, kommer jeg inn i stua og der blir jeg møtt av en uutholdelig klokkelyd som mener at jeg bruker tiden min på ingenting, og som ble stille da jeg hadde besøk for noen dager siden. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Kan det hende at det er viljen til å sitte og takle det som aldri kommer, som teller. Mennesket er komplisert. Man vet aldri hva vi vil. Mest, uansett. Sammen? Alene? Alene sammen? Sammen alene? Jon Fosse, kan ikke du komme innom her for å holde meg med selskap og forklare meg et og annet?